I en artikkel om israelsk film (Morgenbladet 1.12.06) beklager Kjetil Lismoen kulturboikotten mot Israel og spesielt filmboikotten. Den internasjonale boikotten er svar på oppfordringer fra Palestina. Den palestinske kampanjen for akademisk og kulturell boikott (PACBI) er nylig presentert i Midtøstentidsskriftet Babylon (nr.2,2006) og har også informative nettsider (www.pacbi.org) der de forklarer hvorfor de ber om boikott.

En av dem som støtter oppfordringen om kulturboikott er den kjente britiske regissøren Ken Loach: - Jeg støtter oppfordringen fra palestinske filmskapere, kunstnere og andre om å boikotte statsstøttede israelske kulturinstitusjoner, og oppfordrer andre om å slutte seg til kampanjen.

Boikott kan bety mange ting. FNs sikkerhetsråd har brukt boikott og blokade mot land som Irak, Haiti og Afghanistan, som redskap for USAs utenrikspolitiske mål. Det har fungert som en brutal form for økonomisk krigføring, og ifølge FNs egne oppsummeringer først og fremst gitt økt fattigdom og barnedødelighet, og dermed økt behov for FNs nødhjelp. Den pågående økonomiske boikotten av palestinerne som den norske regjeringen er med på, virker på samme måte. Norge deltar både i utsultingen av palestinerne og i nødhjelpen til ofrene. Regjeringen har de facto gjort oss til Israels allierte i deres økonomiske krig mot palestinerne.

Akademisk og kulturell boikott av Israel handler om noe annet. Den retter seg mot den israelske statens akademiske og kulturelle institusjoner, fordi de er viktige støttespillere for Israels politikk. Disse institusjonene legitimerer både aktivt og passivt – ved å unnlate å protestere – overgrepene mot den palestinske befolkningen på Vestbredden og i Gaza, og apartheidsystemet som skiller ikke-jøder i Israel fra jødene. En akademisk og kulturell boikott av Israel er et ikke-voldelig pressmiddel, akkurat som den forbrukerboikotten av israelske varer som regjeringen aktivt motarbeider.

Palestinakomiteen har på nettsidene (www.palestinakomiteen.no) formulert et opprop om akademisk boikott som også kan være et arbeidsgrunnlag for kulturboikott. Et hovedpunkt er at boikotten ikke retter seg mot individer, men mot institusjoner. Vi skal ikke vurdere enkeltpersoners sinnelag, men hvilken rolle de spiller. Boikotten må rettes mot statlige eller statsstøttede israelske kulturinstitusjoner, som filmskoler og kunstakademier, og mot representantene deres, uansett religion eller nasjonalitet. Kulturarbeidere er velkommen som privatpersoner, men ikke med statlig støtte eller som ledd i den kuriøse kulturavtalen mellom Norge og Israel. De er heller ikke velkommen hvis de lar seg bruke av den israelske ambassaden, slik gjestende freds-forfattere tidligere har gjort. Boikotten kan ramme arrangementer som snakker om dialog mellom israelere og palestinere, men glemmer at dialog må bygge på likeverd. Det er snarere vår egen oppgave å gå i dialog med israelske kulturarbeidere. En god start på den kritiske dialogen vi trenger, er å forklare dem hvorfor vi boikotter Israels offisielle institusjoner.

Lismoen forstår boikott av filmarrangementer sponset av Israels regjering. Hvordan filmboikotten ellers skal gjennomføres i praksis, må filmmiljøene selv diskutere. Noen av filmskaperne som Lismoen omtaler vil nok støtte en kulturboikott, selv om den skulle gjøre deres egen arbeidssituasjon vanskeligere.

Ebba Wergeland,
Palestinakomiteen