|
Er det riktig og nødvendig å gå til kulturell og akademisk boikott av staten israel? |
 |
 |
Byggingen av muren og staten Israels etterhvert klare apartheidtrekk stiller dette spørsmålet skarpt.
Mange kulturarbeidere som er imot Israels politikk, blir usikre stilt overfor spørsmålet om kulturell og akademisk boikott. De tenker straks på at de israelske kunstnerne vil få det vanskelig under en boikott, ingen tenker først på de palestinske kunstnerne.
Det er flere grunner til dette: Norge har vært støttespiller for staten Israel fra den ble opprettet, og et positivt bilde av Israels sak er i alle år spredd gjennom norske media.
Vi har med rette dårlig samvittighet overfor jødene etter 2. verdenskrig, noe som gjør det vanskelig å ta avstand fra det staten Israel står for i dag. Kulturarbeidere og akademikere har vært brobyggere mellom Israel og andre land, og gjennom gjestespill og samarbeidsprosjekt er bånd knyttet også mellom israelske og norske kolleger.
En lignende utveksling mellom Norge og Palestina har ikke funnet sted.
Men kan vi glemme våre palestinske kolleger og de problemene de har i dag? Vi vet at de lever i okkuperte områder som stadig blir innskrenket, hvor grunnvann ledes vekk, olivenlunder meies ned. At de når som helst kan miste alt ved husriving eller bombing. At de blir utsatt for daglig trakassering og ydmykelser. At deres museer og skoler, bøker og utstyr ødelegges. At de hindres fra å fremføre sin kultur i andre land, og ikke kan bevege seg fritt i de områder de er fordrevet til. At Palestinas kultur fornektes, ødelegges og ikke gies noen fremtid.
Spørsmålet ER DET RIKTIG OG NØDVENDIG Å GÅ TIL KULTURELL OG AKADEMISK BOIKOTT AV STATEN ISRAEL ?stiller oss i et dilemma. Det ser ut til at valg må gjøres mellom beskyttelsen av de Israelske kulturarbeiderne og befrielsen av de palestinske.
Men motsetningen går mellom de som aktivt støtter staten Israels politikk og de som aktivt går imot den. På den ene siden Israels statlige institusjoner og de kulturfolk og akademikere som arbeider for dem, på den andre siden de opposisjonelle som går imot Israels politikk, og de finnes både i Israel og Palestina.
I Israel står på den ene siden de akademikere og kulturfolk som rettferdiggjør apartheid, fordrivelse og massakre av et folk som fra først av ikke hadde gjort dem noe vondt. Som fremstiller Israel som offer for sine ofre. Som skaper inntrykk av Israel som eneste demokrati i den arabiske verden, på tross av at det gjelder forskjellige lover for jøder og ikke-jøder som bor i landet
På den annen side i Israel står de opposisjonelle kulturarbeiderne og akademikerne, som har det vanskelig. Deres verk kan nektes oppført, som filmen “Jenin, Jenin” av Mohammed Bhakris. Og de må, som resten av befolkningen , kvinner som menn (unntatt palestinere og arabere) tjenestegjøre i militæret og utføre det de blir kommandert til. Svært få nekter. Derav uttrykket “bomb og gråt”.
En kulturell og akademisk boikott er da ikke tenkt rettet mot enkeltpersoner, men mot Israels statlige institusjoner og folk som representerer dem. Oren Ben-Dor, britisk akademiker og eks-israeler, ser ikke akademisk boikott som en trussel mot akademia i Israel, men tvertom som en nødvendig betingelse for å oppnå akademisk frihet også i Israel.
Men det er noen ideer om kunsten selv, som gjør det vanskelig å tilslutte seg en kulturell og akademisk boikott: ideen om at kunsten ikke har noen stor betydning, ideen om at kunsten har for stor betydning og ideen om at kunsten er hevet over virkeligheten.
Ideen om at kunsten ikke har noen særlig betydning, og at en kulturboikott vil få liten effekt,
motsies av de kampanjene Israel-lobbien setter i gang mot ethvert forsøk på kulturell eller akademisk boikott rettet mot Israel. Om Israel ikke fikk delta i Grand Prix eller større idrettsarrangement, ville stor mediaoppmerksomhet skade landets omdømme i verdensopponionen, noe Israel med rette frykter.
Men ideen om at kunsten har så stor betydning at den kan skape fred mellom okkupant og okkupert, er i beste fall en vakker illusjon, i værste fall en farlig løgn. Kulturfeltet mellom Israel og andre har vært åpent i mer enn 40 år og utallige samarbeids - og utvekslingsprosjekt har pågått, parallelt med ulike fredsforhandlinger, men har ikke hindret at fordrivelsen av palestinerne har eskalert i dette lange tidsrommet, eller at bygging av muren pågår i dag.
Derimot får samarbeid med Israel innen kultur og akademia mye positiv oppmerksomhet og skaper inntrykk av fredsvilje hos Israel, så overgrep mot palestinerne kan skje i ly av disse "fredsprosjektene".
Ideen om at kunsten er hevet over virkeligheten og ikke bør la seg profanere av den, har fremdeles tilhengere, ikke minst innen ”åndslivet”. Idéen om "den rene kunst". Den frie kunsten, uhemmet av samfunnets og makthavernes krav. En kunst hevet over politikken, ja også over etikken! At dette er en farlig illusjon, ble åpenbart i filmen Mefisto, hvor Gøring i sluttsenen befalte Tysklands største skuespiller, som trodde på den rene kunstens overlegenhet, ned på kne som tjener for det tyske riket.
Trass i den vanskelige situasjonen de befinner seg i, har enklelte av Israels kunstnere og akademikere, som Ilan Pappe fra universitetet i Haifa, oppfordret til kulturell og akademisk boikott av staten Israel. Men vi kan ikke forvente at alle opposisjonelle i Israel vil påta seg dette.
I Palestina har kulturarbeidere og akademikere organisert seg i PACBI (Palestinian Campaign for the Academic and Cultural Boycott of Israel), og studenter og lærere ved Birzeit universitet har bedt om internasjonal boikott av Israelsk akademia. Men at alle palestinske kulturarbeidere skal gå i spissen for dette i sin daglige kamp for å overleve, er for mye forlangt.
En hærskare av kulturfolk og akademikere over hele den vestlige verden arbeider direkte og indirekte for Israels sak, og har alt for lenge fått adgang overalt, uhemmet av kritikk og boikottaksjoner. Samtidig har det Israel-vennlige klimaet som hersker i vesten
oppmuntret til voldsomme utfall mot alle som våger å rette noen form for kritikk mot staten Israel.
Mangelen på støtte fra omverdenen har i høy grad vært med på å drive palestinerne til randen av katasrofen, ut i den ytterste desperasjon. Som passive vitner til det vi ikke kan unngå å se, blir vi medskyldige.
Det er vi som bør gå i spissen for en kulturell og akademisk boikott av staten Israel.
Oslo februar 2007
Sonja Krohn, billedkunstner.
|
|
|
