|
Kulturboikotten av Israel virker! |
 |
 |
Av Ebba Wergeland
Kampanjen for akademisk og kulturell boikott av Israel virker. Da til og med Englands største fagforening innen høyere utdanning (UCU) diskuterte tilslutning i vår, sendte presidentene ved fire av Israels universiteter brev til sin forsvarsminister om å la studenter fra Gaza få reise til Vestbredden. Det var første gang israelske universitetsledere løftet en finger for palestinere under okkupasjon. Ikke noe kjempeløft akkurat, men et tegn på at boikott-trusselen skaper bevegelse der den skal.
UCUs initiativ førte også til at lobbyister fra Israel dukket opp på britiske universiteter, og Israels utenriksminister kontaktet sin britiske kollega. Bare det at UCU nå legger opp til en grundig debatt om akademisk boikott blant medlemmene, er altså nok til å vekke Israels universitets- og høyskolemiljø der 99% til vanlig tier, samtykker og for en stor del medvirker aktivt til okkupasjon og apartheid.
Reaksjonene i Israel bør gi grunn til ettertanke, for eksempel i Forskerforbundet, Norsk Tjenestemannslag og i lærerorganisasjonene. Mange har støttet palestinerne med resolusjoner og bevilgninger. Nå er det på tide å komme videre. Akademisk og kulturell boikott er en effektiv ikke-voldelig kampform mot Israels okkupasjon og rasisme, slik det en gang var mot Sør-Afrikas apartheid. Det kan virkelig trenges effektive kampformer nå, da palestinernes situasjon er mer desperat enn på lenge.
Sammenstøtene mellom Fateh og Hamas i Gaza er treffende beskrevet av den israelske journalisten og Gaza-kjenneren Amira Hass: ”begge parter brukte de sivile som gisler, og dømte dem til å dø i gatekamper der den palestinske saken ble ofret til fordel for gruppens innbyrdes rivalisering” (Haaretz 14.juni). Hennes kollega Gideon Levy oppsummerte det som resultatet av førti års okkupasjon: ”Ungdommene som vi ser drepe hverandre på grusomste vis, er barn av vinteren 1987, barn av den første Intifadaen. Flesteparten har aldri vært utenfor Gaza. De har gjennom årene sett sine eldre brødre bli slått og skadet. Foreldrene deres har vært fanger i egne hjem, uten arbeid og uten håp. De har levd hele sitt liv i skyggen av Israels voldsbruk.” (Haaretz 17.juni.)
Etter et halvt århundre oppnådde Israel sin hittil største seier da palestinernes ledere rettet våpnene mot hverandre. Denne seieren dro Israel i land ved å organisere internasjonal utsulting av Gazas fattige millioner som straff for at de hadde stemt på Hamas. At Norge trakk seg fra kampanjen i tolvte time, er ikke mye å glede seg over i denne sammenhengen.
Etter kampene i Gaza har ingen av dagens palestinske ledere legitimitet til å representere det palestinske folket. Det passer bra for sioniststaten. Mens årene går, erobrer og renser nybygger-soldatene deres stadig nye områder. Sionistenes mål er det samme som under erobringskrigen i 1948: et Palestina uten palestinere, en såkalt rent jødisk stat.
Splittelsen mellom palestinske ledere har ikke bare åpnet feltet for USA og Israel, men også for andre stater med ambisjoner, som Egypt, Syria, Iran og Saudi-Arabia. Men Palestina vil overleve så lenge palestinerne overlever som folk. Det vil komme nye ledere som skjønner at palestinsk indre enhet er fundamentet for frigjøringen. Det er også der enhver løsning må forankres, ikke i støtten fra det svikefulle ”internasjonale samfunnet”.
Det hjelper ikke palestinerne ved å blande oss i maktkampen på toppen, men ved å øke det internasjonale presset mot okkupanten. Palestinernes oppfordring om akademisk og kulturell boikott (www.pacbi.org ) gjelder alle som har noe med utdanning og kultur å gjøre, fra lesesaler og klasserom til filmstudio og fotballbaner. Det er på tide å følge opp støttevedtak med konkrete aksjoner (www.kulturboikott.no ). Vi vet at det virker.
Artikkelen har tidligere vært trykket i Klassekampen .
|
