|
Våpenet som Israel frykter |
 |
 |
|
Av Ebba Wergeland
Den engelske fagforeningen for universitetsansatte, UCU (University and College Union), vedtok på årsmøtet i mai med 158 stemmer mot 99, at ledelsen skulle:
- oppfordre medlemmene til å se på de moralske sidene ved eksisterende og foreslåtte kontakter med israelske akademiske institusjoner
- organisere en landsomfattende rundreise til britiske universiteter for palestinske akademikere og fagforeningsfolk fra utdanningssektoren
Hensikten var å gi medlemmene kunnskaper slik at neste årsmøte kunne behandle et forslag om boikott av Israels akademiske institusjoner. Flertallet i UCU-ledelsen argumenterte mot resolusjonen, men tapte avstemningen.
Selv det forsiktige vedtaket om å ”se på” samarbeidet med Israel, fikk ting til å skje. Presidentene ved fire av Israels universiteter skyndte seg å sende brev til sin forsvarsminister om å la studenter fra Gaza få reise til universitetene sine på Vestbredden. Palestinerne under okkupasjon har verken akademisk frihet eller bevegelsesfrihet, men det hadde israelske universitetsledere tidligere brydd seg lite om.
Lobbyister fra Israel dukket opp på britiske universiteter. Israels utenriksminister kontaktet sin britiske kollega, og den britiske ministeren for høyere utdanning, Bill Rammel måtte ta fly til Israel for å berolige.
I september tok UCU-ledelsen revansj for nederlaget i avstemningen. De prøver å sabotere årsmøtevedtaket og stoppe medlemsdebatten. De viser til juridiske råd som sier at en eventuell boikott vil være ulovlig. De palestinske gjestene som var invitert, har fått kontrabeskjed. UCUs lokalavdelinger får beskjed om å avlyse de planlagte møtene.
UCU-ledelsens utspill har ikke akkurat stanset diskusjonen. Det blir med god grunn spurt hvem disse juridiske rådgiverne er, og hva som er ordlyden i rådene. Sier de også at det er ulovlig å diskutere boikott, eller å skaffe seg informasjon?
Mange trekker fram den historiske rollen som britiske universitetsansatte, ikke minst UCUs forgjenger AUT (Association of University Teachers), spilte i forbindelse med akademisk og annen boikott av det hvite apartheidregimet i Sørafrika. Var den boikotten også ulovlig? Den var i alle fall virksom. Både frigjøringsbevegelsen ANC og pasifister som Desmond Tutu så til slutt internasjonal boikott som det sterkeste våpenet de hadde. Fagforeninger og kulturorganisasjoner, akademikere og idrettsfolk sluttet opp om boikotten, mens det tok mange år før regjeringene og FN kom etter. Nå sier veteraner fra denne kampen, fra Ronnie Kasrils, den jødiske eks-lederen av ANCs militære fløy til Desmond Tutu, at palestinernes lidelser under Israels okkupasjon og rasisme er verre enn det de svarte opplevde i Sørafrika under apartheid. De burde vite hva de snakker om.
I denne uka er tre studentrepresentanter fra det palestinske Bir Zeit-universitetet på besøk hos Norsk Studentunion i Bergen. Tirsdag og onsdag var det seminar om Palestina. Den avsluttende diskusjonen skulle ta for seg hva studentene i Norge kan gjøre for å støtte akademia og det sivile samfunnet i Palestina. I skrivende stund er ikke seminaret avsluttet, men det er vanskelig å se noe bedre svar enn boikott, og spesielt boikott av akademisk samarbeid og studentsamarbeid. Nettstedet www.akademiskboikott.no sier hva en slik boikott kan omfatte i praksis.
Hvis palestinernes tragedie skal ta slutt, holder det ikke med støtteerklæringer. Okkupasjonsmakten Israel må presses med de midlene vi har. Av disse er en akademisk og kulturell boikott det sioniststaten frykter mest, hvis vi skal dømme etter reaksjonene. Norske akademikere har ikke påvirket Israels okkupasjonspolitikk og diskriminering en millimeter gjennom seksti års samarbeid. Trusselen om akademisk boikott skaper derimot bevegelse.
|
